Mo ILs historie

Mo IL ble stiftet så tidlig som i 1904. Navnet den gang var Mo Idrætsforening, og fokus var i starten på friidrett. Stiftelsesmøtet ble holdt 5. mai på Losjelokalet, og den første formannen var Anton P. Jæger. Fram til 1911 var idrettsforeningen knyttet til Mo Aannerlag, men da ble laget selvstendig. Ni år senere fikk den nye klubben navnet Mo IL.

I tillegg til friidrett og football har idrettslaget hatt egne grupper for turn, handball, bordtennis, orientering og på et tidspunkt faktisk også en egen teatergruppe. Fra 1988 har Mo IL vært en ren fotballklubb. I dag er Mo IL Toppfotball og Mo IL Barn & Ungdom organisert hver for seg.

Starten

Den første dokumenterte fotballkampen Mo IL spilte endte med seier. Det var i 1907. Motstander var et militært lag fra Ranens kompani bestående av spillere fra flere herreder. Kampen endte 2-1.

De neste årene kom det flere fotballklubber til på Helgeland, slik at Mo IL fikk flere motstandere. Mosjøen Fodboldklubb ble opprettet I 1909, og de to lagene startet en pokalcup der det laget som først vant tre kamper i løpet av året fikk pokalen. Tre år senere kom Bossmo fotballklubb, senere Bossmo & Ytteren IL, også på fotballkartet. Den første dokumenterte kampen mellom Mo IL og Bossmo ble spilt i juni 2012. Mo IL tapte 0-3.

Nordland fotballkrets ble opprettet i 1918, og førte til at Mo IL søkte om og fikk medlemskap i Norges Fotballforbund året etter. Fotballkretsen sørget for mer samarbeid mellom klubbene i fylket, og medlemskap i fotballforbundet ga muligheter for økonomisk støtte og cursing. Bodø/Glimt, Mo Idretsforening og Mosjøen Fotballklubb utgjorde den søndre delen av regionen – Helgeland/Salten fotballkrets. Fra 1923 ble kretsen endret, og inneholdt kun klubber fra Helgeland. Klubber som Sandnessjøen IL, Brønnøysund Fotballklubb, Nesna Fodboldklub, Lurøy Idrettslag og Hemnesberget IL var nå kommet til i tillegg til Mo, Mosjøen og Bossmo & Ytteren.

Samarbeid

I 1935 oppsto enda et nytt idrettslag på Mo. Navnet var Mo AIL, og laget skulle senere bli kjent som Stålkameratene. Arbeideridrettslaget skulle være et motstykke til det såkalt borgerlige Mo IL. Mo AIL vokste til å bli et av de største idrettslagene I Nordland. Stemningen mellom de to lagene var anspent. Tendensene var den samme flere steder i landet og sosialdepartementet utekte en komité som skulle hvordan norsk idrett skulle samles igjen. Med press fra myndighetene var dermed klubbene i ferd med å komme til enighet før andre verdenskrig utsatte det hele. Under okkupasjonen ble Mo IL nærmest lagt død og det var få treninger og kamper for samtlige idrettsgrener.

Diskusjonene om sammenslåing av de to Mo-klubbene har siden gått med ujevne mellomrom, og fortsatt finnes det stemmer som tar til orde for dette. I 1946 ble det holdt et møte mellom Mo IL, Mo Skilag og Stålkameratene. Temaet var en sammenslåing av klubbene. Men forslaget ble nedstemt, og ideen lagt på is.

På slutten av 1990-tallet var det også nær en sammenslåing mellom Mo IL og Stålkameratene, men det endte med at sistnevnte sa nei på årsmøtet. I 2008/09 tok en gruppe fra næringslivet initiative til samtaler om et samarbeidslag med arbeidstittelen FK Helgeland, men det ble ikke noe av dette heller.

Mo IL har dog i en periode vært slått sammen med et annet fotballag. Allerede I 1993 samarbeidet klubben med Bossmo & Ytteren om et felles junior- og seniorlag. Året etter ble de to fotballgruppene slått sammen.  De store resultatene uteble, og lagene ble enige om å avslutte samarbeidet etter 1995-sesongen.

1980

Den største kampen i Mo ILs historie er uten tvil semifinalen i cupen i 1980. Ikke bare var de nær å kvalifisere seg til en av de største begivenhetene i norsk idrett, cupfinalen på Ullevaal, det ble satt ny publikumsrekord både på Sagbakken og på Bislett.  Både Rosenborg og Viking var slått ut på ferden mot semifinale, og før kampen mot Vålerenga på Sagbakken ble det solgt rundt 7000 billetter på forhånd. Det kom til slutt 10500 innenfor portene, noe som fortsatt er publikumsrekorden i Rana. Det kom tilskuere fra hele fylket for å se “søringan” bli slått. Sånn skulle det dessverre ikke gå. Kampen endte 0-0 etter ekstraomganger. Mo IL-laget inneholdt navn som Trond Sollied, Tore Hagh og Jarle Råum. Sollied ble senere solgt til nettopp Vålerenga og senere Rosenborg, før en suksessrik trenerkarriere i inn- og utland fulgte. Hagh hadde allerede noen sesonger i Molde og Rosenborg bak seg. Råum, mannen med 502 kamper og rundt 200 mål for bruntrøyene, skulle senere få sjansen i Brann og Rosenborg.

Det viste seg at det var stor interesse også for omkampen. Rundt 20 000 tilskuere møtte opp på Bislett stadion, rundt halvparten av disse skulle være fra Nord-Norge. Dette var også ny publikumsrekord på Bislett. Vålerenga scoret to ganger i løpet av fem minutter, og Mo IL klarte aldri å slå tilbake. Vålerenga vant senere også finalen og ble norgesmestre.

Men dette er ikke det eneste Mo IL-laget som har gjort byen stolt. I 1931 (tap mot Tromsø Turn) og i 1967 (tap mot Bodø/Glimt) spilte bruntrøyene seg helt fram til den nordnorske cupfinalen. I 1968 vant juniorlaget den nordnorske juniorcupen, da de slo Harstad-laget Landsås i finalen. Juniorlaget til Mo IL var i denne perioden så bra at de også spilte seg fram til finalen året etter, da Landsås fikk sin revansj. I 1970, 1971 og 1973 nådde laget så langt som til semifinalen i den nasjonale juniorcupen.

Bare fotball

Etter hvert skled de forskjellige idrettsgrenene i Mo IL mer og mer fra hverandre. I tillegg viste fotballen seg å bli kostbar for klubben. Idrettslagets anlegg i Klokkerhagen ble dermed solgt til Rana kommune i 1988 for å berge laget økonomisk. Samtidig ble det bestemt at Mo IL framover bare skulle ha fotball på sitt sportslige program.

I dag er Mo IL Toppfotball og Mo IL Barn & Ungdom skilt ut i to forskjellige enheter, med egne, uavhengige økonomier. Mo IL Toppfotball består av A-laget, B-laget og juniorlaget.

Spillere

Mo IL har opp gjennom årene produsert flere kjente spillere. Den første – og før 2. verdenskrig eneste – Mo IL-spilleren som ble lagt merke til av landsdelslagets (et slags nordnorsk landslag) uttakskomité var Eilif Granhaug. Riktignok ble han tatt ut «bare» som reserve. Granhaug var også å finne på det første Mo IL-laget som spilte seg fram til finalen i den nordnorske cupen, i 1931.

Wilhelm «Wille» Eliassen skulle bli den første som slo seg opp på nasjonalt nivå. Født i Ballangen i 1935 og med flere år i Sverige bak seg, debuterte han for Mo IL i 1956. «Wille» markerte seg tidlig som en stjerne på laget. Av en hjemlig avis ble han beskrevet som «teknisk god, rask i oppfattelsen og har evne til å variere sitt spill på en måte som lett skaper forvirring i motstandernes forsvar». I 1959 blir «bohemen» tatt ut til det nordnorske landslaget, som den aller første Mo IL-spiller gjennom tidene som får spilletid på det laget. Han ble også den første nordlending som spilte på det norske landslaget – i kamp mot Danmark i Idrætsparken i mai 1960. Da representerte han riktignok ikke Mo IL, men var inne i en kort periode som Frigg-spiller. Han returnerte snart til bruntrøyene og spilte der fram til 1975. Totalt spilte han rundt 350 kamper, inkludert ni landsdelskamper for Nord-Norge.

Steinar Nilssen spilte for klubben som unggutt, og fikk sin debut på guttelandslaget i 1971. Da scoret han like godt mot Danmark. Året etter representerte han Mo IL hele ti ganger på juniorlandslaget, også som kaptein for laget.  Senere ble Nilssen Rosenborg-spiller, og der var han helt til han la opp i 1987. Nilssen fikk også kamper for det norske seniorlandslaget.

Midtbanespilleren Tore Hagh fikk også sjansen på toppnivå i Norge. I 1974 spilte han 19 kamper og scoret 1 mål for Molde FK, en klubb han senere også har vært assistenttrener i (2006-2008).  I 1975-1976 spilte han for Rosenborg, og fikk 31 kamper og 2 mål for klubben. Senere returnerte han til moderklubben og var med på den legendariske semifinalen i 1980. Hans sønner Espen og Morten har også vært framtredende spillere for Mo IL. Tore Hagh har i flere perioder vært Mo IL-trener, sist i 2002-2004, og har også erfaring som trener for aldersbestemte landslag.

En annen som var med på 1980-kampen, var en 21 år ung midtstopper ved navn Trond Sollied. I 1982 gikk han til Vålerenga, før ferden fortsatte til Rosenborg i 1985 og Bodø/Glimt, hvor han ble spillende trener, i 1992. Sollied spilte hele 133 kamper for Rosenborg. Han fikk også 15 kamper for A-landslaget. I 1993 ble Bodø/Glimt cupmestre, det første av flere trofeer Sollied har vunnet i løpet av sin karriere som trener i inn- og utland. Sollied har blant annet vært trener i Rosenborg, Gent (Belgia), Club Brugge (Belgia), Olympiakos (Hellas) og Heerenveen (Nederland) for å nevne noe. Han har vært ute av treneryrket siden han i 2013 var en kort periode i den tyrkiske klubben Elazığspor.

Keeperen Svein Ystenes kom til Mo IL fra Stålkameratene, og gikk etter perioden i Mo IL til Bodø/Glimt. Siden fulgte opphold i klubber som Mjøndalen, Kongsvinger (100 kamper totalt) i 1984-1988 og 1993, samt Lillestrøm hvor han fikk noen kamper i 1990. Blant annet spilte han to kamper i serievinnercupen.

Spilleren med flest kamper og mål for Mo IL er spissen Jarle Råum. I løpet av sine to perioder i klubben spilte han 502 kamper og scoret rundt 200 mål. Innimellom rakk han to sesonger i toppserien – 16 kamper og 3 mål for Brann i 1983 og 11 kamper og 1 mål for Rosenborg i 1984. Etter spillerkarrieren har han vært trener for Mo IL (flere perioder) og Levanger.

Ulf Karlsen kom til Mo IL fra Gruben IL som guttespiller. Han spilte i forsvaret for A-laget fra 1983 til 1987, da ferden gikk videre til Bryne. Etter tre sesonger der spilte han for Viking i perioden 1991-1997, og fikk dermed med seg seriemesterskapet i 1991. Karlsen spilte også tre landskamper under Egil Drillo Olsen i 1991-92.

Keeperen Thor André Olsen fikk sin seriedebut for Mo IL som 18-åring i 1982. Etter flere gode sesonger i klubben ble han hentet til Molde i øverste divisjon. I 1991 gikk ferden til Brann, før det ble Djurgården I Sverige fra 1994. I 1998 gikk ferden til Aalborg og Danmark, før han året etter spilte for IFK Norrköping på en låneavtale. Olsen har opplevd å bli årets keeper i bade Norge og Sverige. Han fikk ingen A-landskamper, men flere OL-landskamper for Norge. Han kom tilbake til Mo IL i 2000, og var førstekeeper fram til og med 2004-sesongen. I 2002 takket han nei til en korttidsavtale med Lillestrøm, en klubb han også tidligere hadde vært nær kontrakt med (1996 og 1999). Som ny trener i Mo IL 2005 vraket han seg selv. Han har flere ganger de siste årene gjort comeback når det har vært keeperkrise i klubben. Olsen var sidestilt trener med Yngve Mikalsen i 2001, før han var hjelpetrener for Tore Hagh i årene 2002-2004. Fra 2005 hadde Thor André Olsen hovedansvaret, før han i august 2007 ble løst fra kontrakten. Deretter fulgte tre år i trenerteamet i Stålkam, de to siste som hovedtrener. Fra 2011 har han igjen vært hovedtrener i Mo IL.